Fem tips for terrengrunden

Løping i kupert terreng handler om mye mer enn å ha sterke ben. Faktum er at armene spiller en stor rolle. Ved løping i bratte motbakker kan man få mye hjelp av en overdreven armpendel. Denne bevegelsen skaper et moment som gir ekstra kraft og framdrift. Armene kan også være til stor hjelp når du løper utfor. Ved å løfte armene og holde hendene høyt hjelper dette deg til bedre balanse.

I teknisk terreng og jo høyere hastigheten er, jo mer brukes armene - en bevegelse som kalles at man padler.

I en flat løperunde på asfalt er stegfrekvensen nesten helt konstant. Under terrengløping er det derimot viktig å variere steglengden. Når du løper oppoverbakke er det vanlig med kortere steg og noe raskere frekvens. Tenk også på å løfte knærne slik at du vinner godt med terreng for hvert eneste steg og at du ikke faller framover med overkroppen. Ikke glem å bruke armene.

Når du løper utfor gjelder det å slippe opp for å utnytte den ”gratisfarten” som tyngdekraften gir. Steglengden forlenges og føttenes kontakttid med underlaget blir kortere. Kroppen skal være lett framoverlent, helt fra hoftene, sånn at du nesten faller i fartsretningen. Etter hvert som farten øker er det viktig å ikke å bli passiv med fotisettet, men beholde fokus. Dette er ekstra viktig på ujevnt underlag, hvis ikke er det lett å feilberegne og tråkke feil. Og husk at å bruke armene aktivt hjelper for balansen!

Stier og terreng kan gi lavere fart, selv om du anstrenger deg like mye som når du løper på vei. Ikke bli frustrert. Treningseffekten av en rask økt på vekslende stier er sannsynligvis allikevel høyere enn ved løping på vei, siden løpingen både blir mer intervallpreget og fordi et variert underlag aktiviserer flere muskler.

Et godt tips for å unngå å bli stresset av et lavere tempo er å ikke stirre seg blind på GPS-klokkens fartsmåling.

Bruk godt egnede sko for best mulig opplevelse. Når det gjelder stiløping og løping i terreng bør man derfor bruke sko som er utviklet for dette. I hovedsak skiller de seg fra ”normale” asfaltsko ved at mellomsålen er mere vridningsstiv og stabil. Skoens dropp er normalt lavere på terrengsko siden det ikke er like vanlig å lande på hælen. Videre er skoens overdel laget av et mer slitesterkt materiale, og har ofte forsterkninger som beskytter føttene i steinete terreng. Det viktigste er kanskje at yttersålen har et mønster som gir godt grep, men samtidig sørger for at leire ikke fester seg. Dessuten må gummiblandingen gripe godt både på tørt og vått underlag.

En stor forskjell mellom løping på vei og løping på sti er at underlaget ikke er tilrettelagt. I stedet kan det variere veldig, med steiner, røtter og ujevnheter som man lett kan snuble i eller tråkke over på. Å løpe mens man titter på utsikten kan med andre ord resultere i skrubbsår. Når du løper på sti og i terrenget er det viktig å ha blikket rettet mot underlaget et par meter foran deg, og på den måten ha kontroll på hvor du setter foten ned. Samtidig er det en fordel å kunne ta raske avgjørelser om veivalg, for eksempel hvilken side man skal passere et hinder på. Dette betyr at du må se enda lenger framover i løperetningen.

Å både ha kontroll på underlaget rett foran deg og samtidig ha et overblikk over terrenget lenger fram, krever trening. Men når du har lært deg å løpe med todelt blikk (Split Vision) får du mye bedre flyt i teknisk krevende terreng.